Nytt fra forskningen – desember 2014

Stadig flere forsøk med ”kunstig syn”-protese

Til nå har  tyskernes Retina Implant og amerikanske Argus 2 vært de ledende på “kunstig syn”-protese. Som kjent har begge oppnådd markedsføringstillatelse i Europa og USA, for sin teknologi der en diodebrikke plasseres i netthinnen og påvirkes av signaler fra et spesielt kamera.  En rekke andre forskningsmiljøer arbeider på det samme feltet, og nå begynner også de å offentliggjøre resultater fra eksperimentelle forsøk på personer med RP i siste stadium.

Lengst er de kommet i Australia, der selskapet Bionic Vision Australia, et samarbeid mellom en rekke forskere fra flere universiteter og institusjoner, nå melder om vellykkede resultater etter 2 års forsøk med tre personer.  Deres innopererte “chip” skiller seg noe fra de to ovennevnte. De er plassert inntil årehinnen, choroiden, og har 24-kanals elektroder. Det er ikke registrert alvorlige bivirkninger, og netthinnen har tålt implantatet godt.  Selv om det ikke var formålet med disse første, kliniske forsøkene på mennesker, har forsøkspersonene fått litt bedret syn, i den forstand at de så mer lys, kunne se omrisset av gjenstander de tidligere ikke så, og fikk noe bedret orienteringsevne og var i stand til å se gjenstander på et bord.

Bionic Vision Australia er i gang med en forbedret utgave, med 44 elektroder, med sikte på kliniske forsøk i 2015. På utviklingsstadiet er også en enda “større” elektrodebrikke med 98 elektroder.

Fra Sør-Afrika melder RP-foreningen der, Retina South Afrika, at professor Sheila Nirenberg og kolleger i Cape Town har dokumentert gode resultater – på mus – med en annen “kunstig syn”-strategi, der de har funnet “koden”, mønsteret for hvordan lysimpulsene, omgjort til elektriske signaler, presses sammen og formidles videre gjennom netthinnens øvrige celler. ( Forøvrig et forskningsfelt der også amerikanske forskere, på Cornell University og Stanford University er langt fremme). Kombinert med innsprøyting i netthinnen av lysømfintlige gener har slik “manipulering” av impulsene gitt forsøksmusene bedret syn. Her er det fortsatt et stykke vei å gå før sørafrikanernes teknologi kan testes på mennesker.

Status for stamcelleforsøkene for Stargardts

Det amerikanske selskapet ACT (Advanced Cell Technology) er som kjent i gang med stamcelleforsøk på personer med Stargardts og AMD, og har i løpet av høsten offentliggjort (i tidsskriftet The Lancet) foreløpige resultater, etter de første 3 år.

Forsøket er basert på overføring til netthinnen av pigmentepitelceller, utviklet fra stamceller, og til nå er det ikke konstatert noen alvorlige bivirkninger. Det har ikke vært avvisning av de “fremmede” cellene, ingen kreftutvikling og heller ikke andre, uønskede vevsdannelser. Forsøkene omfatter 18 personer, 9 med Stargardts, 9 med AMD. Og forsøkspersonene har fått bedret syn, gjennomsnittlig tilsvarende tre linjer på den vanlige skarpsynsplakaten.

Tilbakeslag for arbeidet med CNTF-protein for å bremse utviklingen av Akromatopsi

I flere år har vi meldt fra om forskningen med bruk av en liten kapsel, såkalt ECT, som opereres inn i netthinnen, og utsondrer et protein, en såkalt vekstfaktor, CNTF, som skal støtte de syke cellene og forhåpentlig bremse utviklingen. Forsøkene pågår fortsatt, men har til nå ikke gitt helt entydige resultater.

Noen av forsøkene med CNTF har vært på dyremodeller som har akromatopsi, total fargeblindhet, takket være en genfeil i et gen i netthinnecellene som kalles CNGB3. I høst kom resultatene fra et større forsøk på 5 personer med denne genfeilen, drevet av The National Eye Institute i USA, og med en av de fremste netthinneforskerne der, Paul Sieving, som hovedforsker. Resultatene var dessverre negative.  Det var ingen bedring å spore i tappenes funksjon (det er tappene som står for fargesynet vårt ).

Forsøkspersonene ble litt mindre plaget av sterkt lys, og rapporterte også en viss bedring i overgang fra lys til mørke, men konklusjonen på forsøket måtte likevel bli at her var det ingen bedring i selve de sykdomsrammede cellene, i motsetning til hva man fant hos hunder med den samme genfeilen.  Slik blir forsøket også en påminning om at det først er når kliniske forsøk på mennesker er gjennomført, at man kan si noe sikkert om en mulig behandlings effekt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *