Til Østen med hvit stokk, startnummer og fjellstøvler

I midten av februar stod jeg foran en passkontrollør i New Delhi. Han så på den hvite stokken min og deretter på meg.

«Er du blind?» spurte han.

For å unngå lange utredninger om begrenset synsfelt svarte jeg ja.

«Har du vært hos lege?», spurte han videre.

Jeg bekreftet at det hadde jeg.

«Hva skal du her i New Delhi?»

Jeg forklarte at jeg skulle løpe maraton dagen etter, og betjenten så ut som om han trodde jeg fleipet.

«Really?»

Jeg bekreftet det, og han fortsatte å stirre undrende på meg før han ropte på tre kollegaer som kom og stilte seg ved siden av betjenten og de snakket lavmælt sammen mens betjenten pekte på meg og ba meg gjenta mitt ærend i New Delhi. De tre andre så forfjamset ut før betjenten fortsatte med å spørre «Har du jobb?» Jeg bekreftet det, men da han så spurte om hva jeg jobbet med, tenkte jeg at å si at jeg jobbet i politiet ville trolig bare føre til at de trodde at alt jeg hadde sagt var bløff, så jeg valgte bare å si at jeg jobbet som statsansatt.

Mitt første møte med India var med andre ord bare noen minutter gammelt før jeg skjønte at jeg var kommet til en helt annen kultur der forutsetningene for synshemmede trolig var ganske annerledes enn i Norge.

Noen timer senere, nærmere bestemt klokken 0300 natt til søndag stod jeg utenfor en stor Idrettsarena sammen med et par tusen indere. Alle hadde startnummer på brystet og var en halv meter lavere enn meg. Noen trippet rundt i neonfargede joggesko, andre var barbeinte. Alle ventet vi på at arenaanlegget skulle åpne. I følge programmet var siste mulighet for å slippe inn på stadion klokken 0300, men ifølge min kontakt på den norske ambassaden så var det en viss forskjell på teori og praksis i India. Klokken 0330 åpnet dørene, lyset kom på og vi var klare for start. 42 kilometer ventet i New Delhis gater, og sammen med min norske ledsager la vi avgårde. Skjønt – de aller fleste inderne stod igjen da startskuddet gikk, og i stedet for å løpe, fant de frem mobiltelefonen og begynte å ta bilder og film av en lokal fotballstjerne som var tilstede for å kaste glans over arrangementet.

De første timene av løpet foregikk i mørket, og det var nok en større oppgave for min ledsager enn for meg. Løypen bestod av flere frem og tilbake traseer slik at vi stadig vekk møtte løpere i motsatt løpsretning. Tilropene var mange og hyggelige. Denne lange og hvite blinde mannen var et greit referansepunkt i løypen.

Håkon og hans ledsager viser stolt frem medaljene etter fullført maraton. Foto: Privat

Etter målgang var det en hærskare av løpere som ville bli fotografert sammen med meg og min ledsager, og da var det bare å stille opp.

Selv om min ledsager og jeg følte oss som reneste Hollywoodstjerner på arenaen så var det en annen krabat som ankom India samtidig med oss som fikk noe mer oppmerksomhet. Såpass mye oppmerksomhet at byen Agra som vi skulle oppsøke etter løpet, var stengt og tapetsert med plakater over store husvegger av denne karen. En mer løsmunnet Donald, enn han med etternavn Duck, var med andre ord ventet til byen for å se Taj Mahal. 

Takket være vår eminente kontakt på ambassaden fikk han imidlertid stilt bil med privatsjåfør som kjørte oss direkte fra løpsarena til hotellet for en rask dusj, før vi en halvtime senere kjørte til Agra for å rekke inn på Taj Mahal før alt stengtes ned og hele området ble sikret før presidentinnrykket.

Taj Mahal stod til forventingene, og det slo oss som noe i overkant ambisiøst å reise hjem for å prøve å kopiere stormogulen som på 1600-tallet fikk noen tusen arbeidere i 21 år til å bygge et mausoleum til sin favorittkone. Men Taj Mahal var overveldende og et flott sted som anbefales til andre som går med store tanker om å skjenke spesielle gaver til sin favorittkone.

Håkon med Taj Mahal i bakgrunnen. Perspektivet gjør at det ser ut som han løfter palasset etter spiret i toppen. Foto: Privat

Resterende dager i India ble tilbragt i New Delhi. Noen ting huskes bedre i etterkant, først og fremst fattigdom og kuer. Overalt var det barn som tigget, enten direkte eller ved å forsøke å selge hjemmelagde armbånd i plast, magneter eller så slo de hjul for å imponere slik at mynter skulle skifte eier.

Kyr i store grupper i sentrumsgatene var en ny opplevelse, men i et land der kuer er hellige, så var dette vanlig. Skjønt det så ikke så attraktivt ut å være hellig, kuene var avmagret og grønt gress var det smått med. Konklusjonen etter dagene i New Delhi var at vi hadde sett omtrent like lite av landet som en turist har av Norge kun etter å ha gått opp Karl Johans gate. Noen fordommer ble gjort til skamme i løpet av oppholdet. Det var blant annet ikke så høy luftforurensing som fryktet og ingen matforgiftning. 

Etter et par timers flytur nordover, landet vi i Katmandu i Nepal. Gjennom en bekjent som hadde vært i Nepal en rekke ganger tidligere, hadde vi fått lovnad om en hyggelig guide, og han innfridde. Det viste seg at vår guide, var en Norgesvenn, og hadde jobbet som både kjøkkenhjelp og turguide på Juvasshytta i foten av Galdhøpiggen i en rekke år, og Teensing som han het stod til topp karakter. Vi fikk et silketørkle knyttet rundt halsen som tegn på hans gjestfrihet og han guidet oss gjennom det som var verdt å få med seg. 

For dem som foretrekker en tur til kirken, til en dyrepark eller i naturen, så var vårt første stoppested rene kinderegget. Monkey temple levde opp til navnet og flere hundrede aper kretset rundt oss i bakken på vei opp mot tempelet og rundt selve tempelbygningen – et fascinerende skue. 

Fjelltur er obligatorisk når man er i Nepal. Skjønt Teensing bare fnyste av vår fjelltur som i Nepalsk målestokk kun er som en liten knaus på 2500 meters høyde å regne – fortsatt under tregrensen. Og i et land der religion står sterkt, så var det selvsagt et tempel også på toppen av knausen der ivrige buddhister hadde samlet seg og trommet og sang. Jeg registrerte at alle hadde like vakker frisyre som meg selv.

Nepal er først og fremst kjent for verdens høyeste fjell, og mye av turismen i Katmandu preges av dette. Annenhver butikk selger turutstyr til ekstremt rimelige priser. Alt er merkevare, men er stort sett kopier av originalene.

For å oppleve dette mektige fjellandskapet, dro vi avgårde til et hotell som lokket med fantastisk utsikt mot soloppgangen over Himalaya. Etter en kjøretur på svært dårlige veier der hele bilen ristet som en tørketrommel, kom vi endelig frem til et slitent fjøs. I et hjørne stod to stoler og et bord med plastduk på. Rundt bordet det var det en rekke katter og løshunder. Det som kunne se ut som et hundehotell var imidlertid hotellets restaurantavdeling.  Overnattingsplassen stod i stil med bevertningsstedet, kaldt og møkkete. Men tross alt dette, var stedet i ødemarken sjarmerende – dette var skikkelig på bygda og et innblikk i hvordan lokalbefolkningen levde utenom storbyen.

Fantastisk utsikt over Himalaya i soloppgang. Foto: Privat

Selv om «hotellet» ikke fikk topp terningkast, så holdt det hva det lovet da morgensolen tittet frem over Himalaya. Et fantastisk skue åpenbarte seg, og vi stod sammen med turister fra en rekke land og tok masse bilder. Denne soloppgangen var verdt hele turen.

Alt i alt – hvordan fungerte en reise til andre siden av kloden? Takket være en glimrende ledsager og mye godt humør ble dette en herlig og minnerik reise. Det var åpenbart at idrett og fjellturer for synshemmede var en eksotisk erfaring for lokalbefolkningen, og kanskje var slik uvanlighet årsaken til at vi fikk så god service overalt. Absolutt steder som kan anbefales å besøke.

Det paradoksale var at det vi trodde var superviktig å pakke, nemlig antibak, spritservietter og munnbind for å beskytte oss mot kraftig forurensing var overflødig, og først viste seg å være etterspurte varer da vi landet på Gardermoen igjen til enda en ny verden – da coronaen hadde ankommet Norge et par dager før oss. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *