Hva skjer med Retina Complex-forskningen?

Oversatt og bearbeidet av Ole Christian Lagesen På møtet i Retina Internationals vitenskaplige fagråd i Florida i begynnelsen av mai la professor Janvier Romero ved universitetssykehuset i Valencia i Spania fram foreløpige resultater av kliniske forsøk med antioksidanter (RetinaComplex) på personer med RP og AMD ( aldersrelatert makuladegenerasjon). Som kjent skjer forsøkene på bakgrunn av vellykkede forsøk på en rekke dyremodeller med RP, først og fremst drevet fram av professor Theo van Veen, tidligere i Lund i Sverige, nå i Tubingen i Tyskland.

RetinaComplex inneholder 5 kjente og sikre antioksidanter, først og fremst lutein og zeazantin, som er gule fargestoffer vi får gjennom kosten og som lagres i netthinnen, særlig i makula. Den underliggende teori er at antioksidanter, i alle fall i en blanding, motvirker det oksidative stress som oppstår, særlig i en syk netthinne, og dermed bremser utviklingen av RP og AMD.

Forsøkspersonene har nå spist RetinaComplex-kapsler i to år, og studien er en blindstudie der halvparten har fått RetinaComplex, resten placebokapsler uten virksomt stoff.

Resultatene, slik de foreløpig foreligger, viser at kosttilskuddet faktisk påvirker det oksidative stresset, og målinger med mulifokalt ERG, der man har målt tettheten av de elektriske impulser i synscellene i fem avgrensede felter i netthinnen, viser at det er en klar forskjell (såkalt statistisk signifikant ) mellom RetinaComplex-gruppen og placebo-gruppen. Det gjaldt både for personer med RP og med AMD. Måleresultatene for RetinaComplex-gruppene var bare litt lavere etter de to årene sammenliknet med utgangsnivået, mens placebo-gruppene hadde fått impuls-tettheten vesentlig redusert, for RP mer enn halvert.

Dette fikk professor Romero til å konkludere at RetinaComplex hadde en bremseeffekt på RP og AMD. Samtidig sa han at det var et stort behov for videre og vesentlig større kliniske forsøk for å gi en endelig konklusjon. Tallet på forsøkspersoner er nemlig ganske lavt. Opprinnelig var det meningen å ha med 100 personer med RP, noe færre med AMD. I RP-kategorien fikk man ikke rekruttert mer enn 44, og av disse var det bare 27 (16 med RetinaComplex, 11 fra placebogruppen) som fullførte forsøket.

Frafallet i AMD-gruppen var nesten like stort. Forskerne er derfor forholdsvis forsiktige, og understreker behovet for studier med «mange flere pasienter».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.