Etter vårens og sommerens møter med de fremste forskerne på netthinnesykdommer kan vi konstantere at det ikke har kommet noen revolusjonerende nyheter, men mange svært spennende forsøk som gir håp for fremtiden. Vi har laget en oppsummering av det viktigste som skjer.
Stadige framskritt – men ikke noe nytt, stort gjennombrudd
Våren og sommeren har gitt stadig nye forskningsresultater fra de mange områder av RP- og netthinneforskningen, og Retina International-kongressen ga en utmerket oppsummering og oversikt over de store framskritt som er gjort det siste tiåret. I det følgende vil vi i stor grad følge den disposisjon som professor Gerald Chader, sekretær for RIs vitenskaplige og medisinske råd, ga i sitt sluttforedrag i Stresa, og som han også formidlet i sine foredrag på den nordiske øyelegekongressen i Reykjavik nå i august.
Forsøkene på å finne behandlingsformer for RP kan samles i to hovedkategorier, avhengig av situasjonen i den syke netthinnen. Den ene: Synscellene, også kalt fotoreseptorene, eller staver og tapper, er døde, all synsevne er borte, og cellene må erstattes eller man kan i alle fall prøve å erstatte deres funksjon.
Den andre foreligger når en del synsceller er i live og vi må kunne redde dem, gjenskape funksjon i fortsatt levende men ikke lenger fungerende celler, og/eller bremse utviklingen av synstapet.
Kunstig netthinne (elektronisk protese)
De to ledende forskningsmiljøene, begge med kliniske forsøk på pasienter, er fortsatt i Tübingen i Tyskland (professor Eberhart Zrenner) og i California (Second Sight/Argus 2 ). Zrenners gruppe, som har plassert mikrobrikken på 3 mm med 1500 ørsmå dioder under netthinnen, har i vår rapportert om til nå vellykkede forsøk med 12 personer, som har vært i stand til å skjelne bokstaver som er 4 cm høye, se omrisset av kopper, skjeer og frukt, og ane omrisset av to personer i et rom. Disse forsøkspersonene hadde i utgangspunktet ikke lyssans lenger. Energitilførselen er trådløs, og mikroprosessoren er satt inn bak øret i en liten operasjon.
Second Sight la fram sin framdriftsplan på ARVO-konferansen tidligere i vår. Der er mikrobrikken av et litt annet slag, plassert over netthinnen. I samarbeid med laboratorier i flere land (Europa, Mexico), er 32 personer inne i forsøkene, og har kunnet se omrisset av en dør, følge en hvit strek på gulvet, oppdage mørke felter mot en lys bakgrunn. Amerikanerne vil nå utvide sine 60 dioder til 240, og har langsiktige håp om 1000. Da mener de at også en viss leseferdighet skal kunne foreligge.
På dette feltet er stadig flere miljøer aktive, og den internasjonale konferanse om kunstig syn i Chicago nå i høst har forskere fra et titalls land, blant dem Japan, Australia og Belgia, på foredragslista. I Norge har vi til nå ikke hatt noen stor interesse for denne forskningen.
Stamceller
I Stresa kunne professor Robin Ali, lederen av det vellykkede genterapiforsøket med Lebers-versjonen av RP i London, fortelle at hans gruppe, som nå også driver stamcelleforsøk, hadde klart – i mus – å få embryonale stamceller, altså de aller tidligste forstercellene, til å utvikle seg til synsceller som også ga en viss synsfunksjon. 70 % av de tidligere blinde musene klarte å finne en trygg plattform i et stort kar med vann, og også ERG-målinger ga positive utslag. Men problemene står fortsatt i kø: en kan vanskelig basere seg på embryonale celler, bare de yngste musene hadde noenlunde resultater, og man vet altfor lite om hva som skal til for å kontrollere utviklingen og integrasjonen av stamcellene i netthinnen når man kommer oppover i forsøkskjeden.
Optogenetikk – eller «optiske fotobrytere»
For to år siden la professor Jon Flannery, ved universitet i California, Berkely, forsiktig fram de første forsøkene på å gjøre de cellene i netthinnen som ikke er synsceller (ganglie og gliaceller) om til en type synsceller etter at stavene og tappene var døde, Disse støttecellene er også nerveceller, har jobben med å videreformidle impulsene til synsnerven, og overlever i RP som regel svært lenge, selv om synscellene dør. I vår, under ARVO-konferansen, kunne han legge fram mer konkrete resultater av forsøkene. Med virus som «lastebil» hadde hans gruppe overført et bestemt lysømfintlig protein til flere musemodeller med RP. Proteinet, kalt LIGluR, ble integrert i gangliecellene, som så igjen ga en lysrespons.
I Stresa la så en forskergruppe fra Sveits (Basel) under ledelse av Botond Roska (med finansiering fra farmasiselskapet Novartis) kongressens største nyhet, offentliggjort dagen før i tidsskriftet Science. I samarbeid med professor Jose Sahel fra Paris hadde Roska og Co. – igjen ved bruk av såkalte AAV-virus, klart å overføre til syke, ikke lenger fungerende, men ikke helt døde, tapper i netthinnen et lysømfintlig protein som var tatt fra en type bakteriell alge. Igjen var det forsøk på RP-mus, men laboratorieforsøk med menneskelige netthinneceller (tapper) viste at prosessen i prinsippet lot seg gjennomføre også med slike celler. Roskas forskning synes å vise at dette er en teknikk som kan være virksom også der hvor det er noe liv igjen i synscellene, Det tar i RP oftest en ganske lang tid etter at cellene har sluttet å funksjonere, til de faktisk dør. Raskas forsøk viste at tappene gjenvant sin funksjon ved tilførsel av proteinet.
Gerald Chader advarte imidlertid i sin oppsummering mot for raske forhåpninger til disse genetiske «lysbryterne». Noen av dem virker bare ved høye og kanskje farlige lysintensiteter. Andre kan være avhengig av skadelige bølgelengder. Andre igjen kan være for langsomme til å være til nytte for menneskesyn.
Professor Roska var delvis inne på dette da han anførte at hans lysømfintlige alge-protein var avhengig av en helt bestemt bølgelengde på lyset, og man i alle fall for mennesker måtte ha spesielt utviklede briller som sørget for en «siling» og tilpasning av lys mot netthinnen.
Det ble ikke rapportert om nye resultater av betydning når det gjelder transplantasjon av friske, utviklede synsceller, men vi vet at man bl.a. i Lund i Sverige arbeider videre med dette, i samarbeid med MIT i USA. Et forskningsmiljø i USA, under ledelse av professor Radkte i Louisville, Kentucky, har prøvd dette på noen få RP-personer, men resultatene er foreløpig ikke overbevisende. Men også her kan det altså skje vesentlige nyvinninger de nærmeste årene.
Så til behandlingsstrategier når NOEN AV SYNSCELLENE FORTSATT ER I FUNKSJON OG I LIVE
Her ligger det størst forhåpning i de såkalte vekstfaktorer, survival factors, som de gjerne kalles på engelsk. Et nytt uttrykk er forøvrig nå tatt i bruk: «neuro protection agents», – om visse proteiner som visse celler, også i netthinnen, selv produserer og som beskytter synscellene mot skade og for tidlig død.
Selskapet Neurotec har nå i flere år drevet kliniske forsøk på mange med RP og makuladegenerasjon med sin patenterte, innopererte lille kapsel fylt med genmanipulerte celler som produserer en slik vekstfaktor CNTF.
Etter fase to er det klart at behandlingsstrategien virker for AMD, mens konklusjonen for RP-pasientene ikke blir trukket før mot slutten av året. Foreløpig meldes det at vekstfaktorene bremser opp utviklingen også av RP, i alle fall målt etter tykkelsen på cellelaget av tapper, og det er all grunn til å se med spenning fram til den videre utvikling av denne ETC-behandlingsstrategien. Trolig må man inn i en 3. runde med kliniske forsøk før endelig konklusjon kan trekkes, men det kan være mulig at dette delvis vil bli gjort også ut fra sykehus i Europa.
Innopereringen av den lille kapselen, som har funksjonert komplikasjonsløst i både dyre- og menneskeforsøkene, er enkel, og det er konstatert at den perforerte kapselen beholder sin produksjon av vekstfaktorer i årevis.
Et par andre vekstfaktorer blir forøvrig stadig oftere nevnt som trolig enda mer effektive til å holde liv i synscellene kalles BdNTF og RdNTF. Den siste produseres i utgangspunktet av stavene, men er viktig for tappenes overlevelse. Kan det proteinet fremstilles og tilføres netthinnen ville det være av stor betydning for å sikre at tappene overlever selv om stavene går tapt.
Nytt av i vår er hva man kaller CELLEMODIFISERENDE STOFFER, som i særlig grad er dokumentert i forsøk fra et kanadisk forskningsteam under ledelse av professor R. Koenenkoop. Ved noen RP-former, bl.a. noen former for den alvorlige formen Lebers, fører mutasjonen til at cellene ikke omdanner vitamin A til det nødvendige mellomproduktet cis-retinal, og dermed brytes den prosessen som skal gjøre lysenergien om til impulser som kan videreføres til hjernen. Kanadierne har behandlet 3 personer med en form for Lebers med en syntetisk form for cis-retinal, tatt som et medikament gjennom munnen. Forsøket varte bare i 7 dager, men dokumenterte at alle 3 fikk bedret synsfunksjon – at tilførselen av retinal tydeligvis lyktes i å få i gang igjen den prosessen som var stoppet opp på grunn av genfeilen. Også her planlegger Koenenkoop og selskapet hans QLT nye og utvidede forsøk.
Det blir ellers stadig tydeligere at bruk av ANTIOKSIDANTER som kosttilskudd kan ha en bremsende virkning på utviklingen av RP. Det er ikke snakk om å få tilbake eller bedre syn, men det er stadig bedre dokumentasjon på at en blanding av kjente, og ufarlige, antioksidanter har en bremseffekt, trolig særlig på tappene, som rammes særlig hardt av oksidativt stress etter tap av en vesentlig del av, eller alle, stavene.
I løpet av året har vi fått meget positive resultater av kliniske forsøk med Retina Complex fra universitetet i Valencia, selv om antallet personer i forsøket var noe for lite. Større kliniske forsøk er underveis, men rådene fra de forskere vi har vært i kontakt med, inkludert professor Chader, går ut på at det er klart anbefalelsesverdig å bruke denne typen kosttilskudd som «bremsemiddel».
Ellers bør nok forskningen på antioksidanter fortsette, og da med sikte på å prøve ut enda mer effektive kosttilskudd som reduserer oksidativt stress og kan styrke synscellenes overlevingsevne.
Genterapi
Det siste større feltet for forskning og kliniske forsøk med behandling for RP og beslektede netthinnedegenerasjoner er GENTERAPI. Som kjent var begeistringen – og foreventingene – store da man for to år siden kunne legge fram, fra forskningsmiljøer i London og USA, de første vellykkede forsøkene med genterapi på den sjeldne og svært alvorlige formen for RP kalt Lebers. Det var en særlig form for Lebers, forårsaket av en mutasjon i et gen kalt RPE65, og forsøkene har fortsatt, nå med større doser, på yngre personer, og med flere med i forsøkene. I Philadelphia har professor Jean Bennett i alt 31 personer inne i de utvidede forsøkene, og bivirkninger og skader har vært meget begrenset.
Samtidig kommer det stadig nye meldinger om planlagte kliniske forsøk på forskjellige typer netthinnedegenerasjon, både innen RP-«familien» og andre former for netthinnesvikt pga genfeil.
Et britisk selskap, som trekker på ekspertise utviklet på universitetet i Oxford, Oxford Biomedica, gjør toksikologiske tester som forberedelse til genterapiforsøk på Stargardts sykdom, der synstapet begynner i sentrum og går utover. De skal bruke en annen og større virustype, lentivirus, som «lastebil» for å få de friske genene inn i cellene, fordi Stargardts-genet, ABCA4, er så stort. De hevder å kunne begynne forsøkene innen utgangen av 2010. Det samme gjelder flere av de andre genene som gir Lebers, og her er det forskningsmiljøer både i USA, Nederland og England som står for planene. Oxford Biomedica arbeider med kliniske forsøk på Usher type 1 B, i USA (Berkely) er forarbeidene gjort til forsøk med Usher 1 C. En sjelden netthinneskdom, retinoshisis, som følger en mutasjon i det kvinnelige kjønnskromosom, nærmer seg også genterapi-forsøk i Boston. Her er også det svenske miljøet i Lund med i bildet.
De siste årene har brakt meldinger om utprøving av visse medikamenter, fortrinnsvis stoffer som er blitt brukt mot grønn stær (glaukom). Det er satt i gang visse forsøk med disse stoffene, uten at årets vitenskaplige konferanser eller publikasjoner har gitt nye resultater fra denne delen av netthinneforskningen. Et siste forskningsfelt som er under utvikling er imidlertid forsøk på å kunne gi medikamenter som trenger igjennom den blodbarrieren som finnes mellom netthinnen og blodsystemet, og dermed lettere kunne tilføre retina virksomme stoffer.
Miljøet ved Trinity College i Dublin er i front på dette feltet – det kan ventes mye interessant og viktig også fra den kanten de nærmeste årene.