I fjor kom de første resultatene fra forsøkene med genterapi på personer med den meget alvorlige formen for RP som kalles Lebers medfødte blindhet (LCA), den varianten som skyldes en mutasjon i et gen som kalles RPE65. Tre forskjellige miljøer, i Philadelphia og Florida i USA, og i London, dokumenterte at genterapien virket, at det ikke var bivirkninger, og at selv hos de relativt eldre forsøkspersonene (fra 17 til 26 år) hadde man enten stanset sykdomsutviklingen eller i noen tilfelle forbedret synet.
Forsøkene har fortsatt, og i oktober 2009 offentliggjorde miljøet i Philadephia nye resultater fra 12 forsøkspersoner, fra 9 til 44(!) år. Resultatene er meget oppmuntrende. Alle forsøkspersoner viste bedring i synsevne, målt både med subjektive og objektive mål, Det gjaldt særlig de yngste. En 8-åring fikk tilbake lysfølsomhet, og delvis bevegelsesevne nesten på nivå med jevnaldrende normalt-seende. I disse forsøkene har man økt dosene, og foretatt innsprøyting av de friske genene i andre deler av netthinnen enn i de første, for å øke innsikten i hva som er sikre og optimale doser.
Nå er RPE65 en av flere genfeil som gir denne alvorlige RP-formen Lebers, og en av de som gir forholdsvis langsommere utvikling av sykdommen Dessuten er det enzymproduksjonen i cellene som blir påvirket av genfeilen, og det er trolig lettere å korrigere for dette gjennom friske gener enn når genfeilen ødelegger selve strukturen i cellene, som i en god del RP-former. Men selv om det var de yngste som hadde langt de beste resultatene, viste forsøkene at selv en 44-åring fikk stabilisert/forbedret synsevnen.
Det er ennå ikke kommet nye resultater fra de andre miljøene, som også fortsetter sine genterapi-forsøk, med utvidet antall personer og noe endrede opplegg. Et fjerde miljø, basert på et samarbeid mellom et universitet i Oregon og University of Massachussetts, er også i ferd med å gjennomføre kliniske forsøk med genterapi på Lebers, og de planlegger også liknende forsøk for andre arvelige netthinnelidelser,og makuladegenerasjon.
Forskermiljøer i Canada, Irland og Storbritannia (Oxford Biomedica) er også i gang med planlegging av genterapiforsøk innen vår sektor av arvelige netthinnesykdommer, og ved Nijmegen-universitetet i Nederland er professor Frans Cremers og hans team, som fant et nytt Lebers-gen i fjor, i gang med planene for et genterapiforsøk på dette genet. Svenske Kristina Narfstrøm har ved veterinæruniversitetet i Missouri fortsatt sine vellykkede genterapi-forsøk på katter med et av Lebers-genene, i samarbeid med blant andre overlege Ragnheidur Bragadottir på Ullevål.
I California arbeider professor John Flannery og hans team i Berkeley videre med planene for genterapi på Ushers syndrom type 1C, der de må bruke større såkalte lentivirus som «lastebil» – vektor for å få de friske genene på plass i cellen. I alle de andre forsøkene er det lettere. såkalte svekkede assosierte adenovirus (AAV) som blir påmontert friske gener, og gjør jobben med å trenge inn i cellen og avlevere sin friske last.
Alle miljøene som forsker på genterapi er påpasselige med å understreke at selv om utviklingen de siste par årene er dramatisk og meget lovende, er det likevel langt fram til at dette er en behandlingsform som kan tilbys mange med genetisk betingede netthinnesykdommer. Man peker også på at det slett ikke er slik at genterapi vil være et framtidig svar for alle med RP. En forutsetning er bl.a at det fortsatt er liv i de cellene med genfeilen som skal korrigeres, og forsøksresultatene fra i oktober minner også om at jo yngre pasienten er, jo bedre resultat. Men uansett er dette en av de aller viktigste feltene med begrunnet håp om effektiv behandling av degenerative netthinnesykdommer, Og det fikk professor Frans Cremers til å konkludere i en kommentarartikkel i det verdenskjente vitenskaplige tidsskriftet The Lancet i oktober, at utfordringen for det neste tiåret ville bli å finne og genteste de aktuelle pasientene, etter hvert som de nye, spesifikke behandlingsformene for den enkelte variant av sykdommene foreligger.