Stamceller
I april offentliggjorde et forskerteam fra Stowers Institute of Medical Research i Kansas City i USA spennende resultater med netthinnestamceller. Det er laboratorieforsøk med mus med flere typer RP som legges fram i tidskriftet Cell Research. Utgangspunktet er såkalte adulte stamceller funnet i netthinnen, bearbeidet i laboratoriet og så transplantert til netthinne hos såkalt rd1 mus, med en vanlig form for RP. Forsøkene viser at stamcellene med disse forskernes metoder lar seg differensiere til flere typer netthinneceller, også fotoreseptorene staver og tapper, som er rammet i RP. Og i forsøk med en annen musetype, rd7, har de vist at de transplanterte cellene fikk samme struktur som de opprinnelige synscellene, dannet synapser, dvs. forbindelse til de øvrige nervecellene i netthinnen, og delvis ga netthinnen tilbake evnen til å motta – respondere – på lys. Dessuten, og det er viktig, hadde man ingen ukontrollert utvikling i cellene, dvs. ingen utvikling av svulster, som er en særlig viktig forutsetning for å kunne bruke stamceller i behandling.
Stowers-instituttet, som er en ikke-kommersiell stiftelse med en grunnkapital på 10 milliarder kroner, og 350 forskere og laboratorieingeniører, har siden starten for 20 år siden markert seg som et av USAs ledende forskningsmiljøer på stamceller og annen biomedisinsk grunnforskning. Disse resultatene vil uten tvil få vesentlig oppmerksomhet også i de mange andre miljøene som nå driver stamcelleforskning, ikke minst med sikte på behandlingsformer for netthinnesykdommer som RP og AMD.
Medikamenter
Forskere på University of South Carolina har gjennomgått 50.000 forskjellige kjemiske stoffer for å finne fram til noen som kan bremse eller stoppe utviklingen av sykdommer i netthinnen, som RP. De har funnet særlig to, som virker gjennom å beskytte mitokondriene, cellenes «energiverk». De har raffinert stoffene, og i laboratorieforsøk har de holdt liv i praktisk talt samtlige synsceller i en muse-modell av RP.
De har også slått fast at dette medikamentet kan gis til netthinnen som øyedråper, også i større øyne enn museøynene. Med støtte fra den amerikanske organisasjonen Foundation Fighting Blindness har forskerne nå etablert et selskap, MitoChem, som nå er i gang med å forberede søknad til godkjenningsorganet FDA om å få gjennomføre kliniske forsøk på mennesker. De vil da velge det mest lovende stoffet, og må da først undersøke om medikamentet er sikkert og uten vesentlige bivirkninger for mennesker.
Andre amerikanske forskere, ved Johns Hopkins-universitetet i Baltimore, har funnet ut at et medikament som er i bruk mot visse kreftsykdommer, sunitinib, har evnen til å beskytte synscellene i noen dyremodeller med RP. Siden sunitinib allerede er godkjent av FDA som tilstrekkelig sikkert for behandling av mennesker, kan veien til kliniske forsøk trolig være forholdsvis kort for å kunne prøve ut denne behandlingsformen.
Det er etablert et samarbeid med University of Southern California for å videreføre prosjektet, og det er også kontakt med farmasiselskapet som laget sunitinib, for et mulig samarbeid om gjennomføringen av kliniske forsøk på pasienter med RP. Hovedforskeren, professor Donald Zack, mener at dette kan bli en medikamentell behandlingsform for en lang rekke netthinnelidelser, uavhengig av hvilke genfeil som har utløst synstapet.
Genterapi og optogenetikk
I april ble det kjent at GenSight, et firma nylig dannet av noen av verdens ledende forskere på genterapi for netthinnessykdommer, er sikret over 40 millioner dollar til sin fortsatte forskning. Støtten kommer fra farmasiselskapet Novartis og tre andre fond som bidrar med såkalt risikokapital til medisinsk forskning.
Midlene skal gå til to prosjekter. Det ene er utvikling av en optogenetisk behandling av retinitis pigmentosa. Den andre er genterapi for LHON, en genetisk betinget øyesykdom der synstapet skyldes en delvis ødelagt synsnerve.
GenSight har base i Paris, i det franske Øyesykehuset der, med professor Jose Sahel som leder. Professor Botrond Roska fra Sveits, som i 2010 overraskende kunne legge fram de første vellykkede forsøk med optogenetisk behandling av RP-celler, er med i teamet, og det samme gjelder Jean Bennett fra Philadelphia (en av de som står bak vellykkede genterapiforsøk for Lebers (LCA)), og to av Harvard-universitetets fremste genterapiforskere.
Som tidligere omtalt i RP-nytt baserer optogenetisk terapi seg på at man gjør synsceller, særlig tappene, i stand til å motta og reagere på lys igjen, etter at de har sluttet å funksjonere. Som kjent dør ikke cellene samtidig med bortfall av funksjon. Det kan gå en rekke år før apoptose, celledød, inntreffer. Optogenetisk metode tilfører gjennom genterapi tappene et lysømfintlig protein, halorhodopsin, som likner på det ødelagte proteinet og som viser seg å funksjonere slik at den biokjemiske syklus i cellene som gir syn, gjenopprettes.
Til nå har man brukt de samme AAV-virus som i Lebers-forsøkene som «lastebil» for optogenetiske forsøk, men blant andre Harvard-forskerne som er med i dette teamet arbeider med å finne fram til former for virus, også AAV-virus, som kan klare større «last» inn i cellene, noe som også kan bli viktig for optogenetisk behandling.
GenSight vil starte kliniske forsøk på pasienter med LHON allerede i slutten av 2013, men regner med litt lenger tid før man er klar til RP-forsøkene. Arbeidet med å finne passende kandidater til slike forsøk er imidlertid i gang, særlig i Paris, under ledelse av professor Thierry Leveillard, dr. Sahels nære medarbeider.
Han arbeider også med planene om å kombinere optogenetisk behandling med tilførsel av det tapp-beskyttende proteinet RdCVF. Det var dette Paris-miljøet som for noen år siden fant ut at stavene produserte et slikt protein som beskyttet tappenes funksjon, en av grunnene til at også tappene slutter å funksjonere når stavene dør på grunn av RP-genfeil.
Tilførsel gjennom genterapi eller på annen mulig måte, av dette RdCVF-proteinet til tappene er da også en del av planen for de framtidige kliniske forsøk, som er trygget økonomisk gjennom de over 40 millioner dollar i utviklingskapital.